Trend Micro officeScan, du får bare leve ditt eget liv. jeg må blogge. jeg lette raskt igjennom alle vennelister og kontakter på telefon og på alle nettsider man er inne på. det er ikke èn jeg vil snakke med. Jo, selvfølgelig er det det, men ikke om akkurat dette. Sånne tomrom som man får når man savner noen. når man innser at tiden flyr forbi og man ikke har noen mulighet for å gripe inn eller få prosessene til å gå saktere.

Du kjenner meg ikke mer. Jeg elsker deg, men du kjenner meg ikke mer. Hvordan kan man forholde seg til noe sånt? På hvilken måte er det rettferdig? På hvilken måte er det rett at jeg, du, vi skal lide for de smålige feilene til andre? På hvilken måte skal man kunne forholde seg til det?

Jeg har ingenting jeg skulle sagt og ingenting jeg kan gjøre.

En salt tåre betyr ingenting fra eller til, du vet ikke noe om den. Jeg og du. Vi to. Det finnes ikke. Det er ikke noe jeg og du. Det kommer ikke til å bli det på en lang stund heller. Er det rart man blir frustrert på omgivelsene, mennesker og annen håpløshet. Menneskeheten er definisjonen på håpløs. Det finnes ikke håp. Det lille jeg hadde ble sakte, men sikkert tatt bort. Du lever ditt liv, jeg lever mitt. I min egen lille boble, isolert.

En ilende smerte som graver seg dypt inn i hjertet mitt når jeg tenker på deg. Når jeg tenker på den tiden vi har mistet på grunn av andres inkompetanse. Sint på verden? Bitter på “de andre” de “ansvarlige”? Gee, you think?
På ingen måte er det rettferdig. Flere hundre mil. Flere tusen mil. Ikke bare den fysiske avstanden, men den psykiske blir større og større for hver dag som går.

Takk. Takk for at et av de små lyspunktene i hverdagen, blir mer som ett bittelite lys som skinner gjennom tåka. Jeg er evig takknemmelig

Storesøster elsker deg uansett avstand <3