kjærlighet. det er det jeg har vært vitne til idag. jeg har følt og sett masse kjærlighet. kjærlighet til ett menneske som ble revet bort så alt for tidlig. 43 år gammel. ei dame som åpnet hjerte og hjemmet sitt for meg da jeg trengte det. når jeg ikke hadde noen som kunne ta vare på meg. da var hun der. solid. med ett smil, trøstende ord og gode ord. alltid.  når jeg tenker tilbake, så angrer jeg så sterkt på måten jeg oppførte meg på. jeg viste ikke min takknemlighet. jeg trodde aldri at jeg skulle miste sjansen til å vise at jeg både brydde meg og satt stor pris på alt hun gjorde for meg.

jeg kan ikke få sagt det tydelig nok. la aldri noen gå i uvisshet. hvis du er glad i noen, la de få vite det. man vet virkelig ikke når det er over. i tillegg til begravelsen var det idag, eller igår blir det vel nå. nøyaktig på dagen 4 år siden jeg fikk beskjeden om at det var min bror de hadde funnet død i Bergen. i begravelsen hans var det du Merethe som satt ved min side og holdt hånden min.

jeg vil bare si takk. takk for at jeg har så mange varme, omtenksomme mennesker med gode hjerter rundt meg. jeg har så mange som er glade i meg og min takknemlighet kan ikke uttrykkes nok. skulle ønske jeg var flinkere å si det. vise det. være like god tilbake. håper bare alle forstår, at jeg alltid gjør så godt jeg kan.

det har vært en tung dag. det er tungt å være til. det er litt tungt å være meg. men jeg har i det minste livet i behold. jeg skal aldri slutte å være takknemlig for det. man lærer så mye av motgang i livet.

Merethe. du vil alltid bli savnet. du var en trygg karakter jeg alltid kunne stole på at ville hjelpe meg så langt det lot seg gjøre og lengre. tiltross for mye turbulens, så var jeg alltid glad i deg. jeg er glad i deg. jeg kommer alltid til å være det.

“once i had a dream
once i had a hope 
that was yesterday
not so long ago
this is not the end
this is just the world
such a foolish thing
such an honest girl”

jeg er fremdeles relativt positiv. det er stortsett frodi jeg har det så bra for tiden. jeg jobber masse. jeg bor i verdens deiligste leilighet. jeg bor med verdens herligste venninne. og alt er bare flott sånn sett. men tunge innskudd i hverdagen er ikke å komme unna. jeg forrige mandag døde den fostermoren jeg hadde sist. det er helt forferdelig og jeg har ikke ord for hvor vondt det gjør å vite i hvilken forfatning den familien er i nå.

men jeg orker ikke blogge om det. jeg orker ikke være negativ.

siden jeg flyttet så har jeg opplevd så mye morsomt. jeg og eirin har vært vertinner opptil flere ganger, og jeg kan like rollen.

disse bildene er i hovedsak fra nytttårsaften. og den nydelige piken på bilde nummer to er min samboer, Eirin. vi har det veldig fint. og mine venner er de beste.

Hvordan kan man forklare det. jeg har bodd på Slettmo i over ett år. jeg elsker husvertene mine. jeg elsker stedet og alt det representerer. frihet. min frihet. nå er det hele over. torsdag var jeg der å vasket, leverte nøklene og sa farvel til husvertene. når jeg sto i leiligheten og lukket igjen døra til soverommet mitt for siste gang, så stakk det i hjertet mitt. jeg var veldig nære å begynne å gråte. kall det patetisk, forutsigbart eller billig. men for meg var dette, slutten på et kapittel i livet som har vært fantastisk. jeg klager ikke altså, det nye kapittelet er mye mer spennende, uforutsigbart, givende og alt som hører med. men det er ikke det samme. jeg ville bare få det ut. jeg vill bare si det.

jeg elsker Slettmo og kommer aldri til å glemme stedet eller tiden jeg tilbrakte der. <3

hvis det var optimisme du ante i tittelen, så har du faktisk helt rett. sant nok, jeg skal ikke til Australia, og det svir. men det er så mye annet. det er så sykt mye annet når jeg tenker på det. jeg skal snart ta lappen. så snart jeg klarer å knø meg til å ta teorien, så er jeg så godt som der. leiligheten er vår fra og med mandag. jeg skrev idag under ikke mindre enn to kontrakter. en for leiligheten og den andre for jobben. hvor sjefen min faktisk sa at hun kunne ikke garantere hundre prosent, men at hun ville ha meg der mest mulig. jeg er glad. de positive tilbakemeldingene jeg har fått på jobb er overveldende og mange. nok om det.

imorgen skal jeg for andre gang på rad ut på byen… edru. det gleder jeg meg til.

så nå er det bare å glede seg til resten av mitt liv. det er ikke over. jeg skal huske å lese dette når jeg er nedfor igjen. for jeg vet den dagen kommer. den gjør alltid det. men nå. nå er jeg lykkelig. jeg er oppriktig lykkelig og kunne nok ikke hatt det bedre. til meg å være, er dette store ord, med stor betydning. finally. og jeg blogger. herregud, jeg blogger, og det er ikke: “jeg vil ikke leve lengre”.

framgang, lys og en hel del optimisme. det er det som ligger i lufta. livet er deilig.

random. en forblåst dag, på slottsplassen i Oslo.

vel. hva kan man si? ting kunne stortsett ikke ha vært mer endret siden sist jeg blogget. man kan vel trygt si at det er stortsett ingenting som er slik det var i forrige innlegg. jeg skal begynne å ramse opp.

Etter å ha lett i ca 4 mnd. etter leilighet med ca dobbelt så mange forskjellige mennesker, fikk jeg napp. eirin fikset oss ei visning i verdens mest sexy leilighet, og vi fikk den. etter 4 mnd. med leting, så fikset eirin oss leilighet på første forsøk. helt sykt. det var definitivt verdt ventingen. så forhåpentligvis er den klar om ei ukes tid til innflytting.

jeg har fått meg jobb. på den nye Joker på Alfheim. jeg endte visst opp med å jobbe på butikk i år alikavel, og jeg er verken overrasket eller skuffet. jeg har jobbet der siden torsdag, hver eneste dag, og jeg stortrives. idag var forresten første gang jeg var alene på jobb hele vakten. jeg har forresten en morsom historie om det.

her kommer kanskje det som er mest forandret siden sist. jeg skal ikke til Australia høsten 2012 på ex.phil & ex.fac. dette er det eneste som har forandret seg til det verre. det gjør faktisk fysisk vondt å vite at det eneste jeg har gledet meg til med dette året, ikke lar seg gjøre. nå gjenstår det bare å ringe GoStudy, fortelle de at jeg måtte endre planene mine og få depositumet mitt tilbake. fyfaen det suger. hvis noen skulle lure på hvorfor det ikke lar seg gjøre, så er det rett og slett økonomien. fikk ikke jobb før nå i oktober og har enda de siste titusen å betale på lappen. har ikke så mye mer å si om akkurat det. føler at jeg har ødelagt en stor del av livet mitt med å ikke gå på skole i år, så dette var ett slag i magen. ett skikkelig jævlig slag i magen.

men til noe med litt mer futt i. i dag på jobb så skjedde det noe fryktelig.. og komisk. jeg fikk ene og alene ansvar for butikken idag på stengevakta. i seg selv så gikk det veldig bra, jeg er jo faktisk veldig flink i jobben min, og alt hadde vært helt peachy hadde det ikke vært for alarmen fra helvete. jeg mener det, i går når jeg skulle på morgenvakt alene på jobb, så klarte jeg selvfølgelig å fucke det opp med alarmen slik at sjefen min ble ringt fra nokas. allerede da burde vi har skjønt at det ikke kom til å gå noe bedre idag.
her er greia. alt er klart. jeg står utenfor butikken og skal låse. alarmen er skrudd på og jeg har låst døra. så går alarmen. jeg har allerede tidligere på kvelden sett at jeg er så godt som tom for strøm på telefonen min, så jeg skjønner at dette er ikke bra. jeg går inn, skrur av alarmen og står der som ett spørsmålstegn og tenker med meg selv: hva i helvete gjør jeg nå?  Så jeg ringer sjefen, som allerede har blitt ringt av nokas. etterhvert så forteller hun meg at nokas vil snakke med meg, for noe er tydeligvis galt. jeg ringer nokas, og mannen med den fine stemmen kan fortelle at jeg nå har deaktivert alarmen. vi prøver å få det til å fungere, og hva skjer? joda. alarmen går igjen. mannen fra nokas som jeg innbiller meg at er skikkelig fin, states the obvious, du må gå inn å skru den av. jeg gjør dette og prøver å finne ut hva som er galt. tilslutt tror jeg at alt er iorden og skulle akkurat høre om alt var greit eller ikke, når jeg hører. PIPP. telefonen min er død. jeg står nå utenfor butikken, TROR at alt er iorden med alarmen, men har ingen måte å vite det for sikkert. så hva gjør jeg? jo, jeg løper det den overvektige, dårlig trente og stakkars kroppen min tåler hjem til martine (hvor jeg bor mens jeg venter på leiligheten til meg og eirin). dette er en tur som går ca 12 minutter å gå. jeg tror jeg fullførte den på 6. til meg å være, så er dette imponerende. svett og jævlig kommer jeg inn og kommanderer martine til å sette telefonen min på lading. ringer nokas og får høre at alt er i skjønneste orden med alarmen. jeg ringer sjefen for å fortelle dette, og hun flirer og er fornøyd. tenk å få skryt hos sjefen når du har klart å trigge alarmen ikke mindre enn 2 ganger. skills

så nå sitter jeg her, i en fortjent euforisk følelse over at jeg ikke trenger å gå igjennom dette igjen før imorgenkveld igjen. men imorgen, skal jeg ha fulladet telefon med meg i krigen mot alarmen fra helvete.

NathalieGlede sier bare peace out.

Det må skje noe. det må skje noe ganske så snart. jeg holder ikke ut at det skal være slik det er nå. det er deprimerende. det er de-motiverende og det er ydmykende. jeg har ikke jobb, jeg går ikke på skole, jeg mistet veska mi igår, jeg har ikke boplass i Tromsø og alt er generelt bare.. ja. negativt. Så. nå må det skje noe. ett eller annet bra, for dette gidder jeg ikke mer. I’m over it

hvert eneste år på samme dag melder savnet seg ekstra mye. i dag kjære bror, ville du blitt hele 26 år gammel. det svir litt ekstra idag, når jeg tenker på at på din bursdag, så er det jeg som sitter her. du får ikke oppleve alle gratulasjonene du fortjener, du får ikke noen presanger du kan glede deg over eller fnyse av, du får ikke oppleve en overflod av klemmer denne dagen. du får faktisk aldri oppleve en klem igjen.. det er så fryktelig lett å tenke at det er jeg og mine som har mistet mest, men vi har livet i behold, det har ikke du.

uansett hvordan man snur og vrenger på det, så finnes det ikke noen mening i dette. en sunn godhjertet og høyt elsket person som uten tvil hadde fortjent å få leve livet, ble tatt bort fra alt og alle uten noen forvarsel. kall det skjebne, kall det guds vilje eller hva som helst, det gjør det bare lettere for meg å avvise alt som heter gud, himmelen og skjebnen. jeg håper virkelig for min brors skyld at det finnes en himmel, men jeg tror dessverre ikke på det, men hva har vel det å si? han er like mye borte uavhengig av min eller noen andres tro.

det kan gå 4 eller 50 år, jeg vil verken glemme eller slutte å savne deg, uansett hvor du er, kjære bror..
John Frode, jeg savner og elsker deg <3 Hvil i fred

ferien er over. nok en gang er man tilbake på skolebenken for å lære ting man generelt sett ikke har bruk for. For øyeblikket har jeg skrevet engelsk i overkant av en time og er kjempelei allerede. Litt trist med tanke på at mitt minimum 3 sider lange fordypningsemne i engelsk som skal inn på fredag for øyeblikket bare er en halv side langt. Det finnes ikke ett motiverende fiber igjen i hele kroppen min. Den 3 timers lange middagshvilen jeg hadde gjorde susen i en time, men nå er jeg tilbake til det stadiet jeg har vært på i hele år. “jeg orker ikke”. Tenk. Dette siste og viktigste året mitt, så lar jeg alt bare svinne hen til ingenting. Minimal innsats og latskap har regjert store deler av skoleåret mitt. Bare at jeg orker å blogge ett helt innlegg på den stusslige bloggen min fortjener ros.

Jeg kan trøste meg med at jeg har tjent godt med penger i ferien, vært med den herlige familien min og skal til Sydney om under ett år. På den andre siden så må jeg finne meg plass å bo, jobb og motivasjon til å komme meg igjennom eksamen før jeg i det hele tatt kan glede meg over Sydney.

Vi får gjøre en innsats. Det får bare briste og bære, nå begynner jeg på engelsken igjen. Har du litt motivasjon til overs, så tar jeg mer enn gjerne imot.

Bilde fra GoStudy sin hjemmeside for ex.phil/ex.fac, Sydney, Australia. hjertehjerte

om ett år, når jeg er ett år rikere på arbeidserfaring og ansinnitet, så befinner jeg meg i Sydney. akkurat nå, om ett år. alene. det er vel kanskje det som skremmer mest. at jeg skal være helt alene. mens andre går på skole med vennene sine, er på Bali eller whatnow, så skal jeg vandre rundt i Sydney helt uten mennesker jeg kjenner fra før. spennende.

penger svidd av, en forkjølelse er nesten nedkjempet og livet er bare herlig. eller. det er ikke herlig, for det er nå det hele begynner. eksamensstresset og det som det fører med seg. jeg er nok ikke den eneste som gruer meg kan jeg tenke meg. heldigvis.

nei, nå skal jeg prøve å koble ut hjernen med litt bon iver før jeg sovner og begynner på ei ny uke med skole og nerver. jeg vet ikke hva som venter meg imorgen eller resten av mitt liv. skremmende.

god natt mennesker

Idag begynte mitt nye og bedre liv. det blir sikkert å vare i ca, 2 dager hvis jeg er heldig, men hva betyr vel det? å være ett bedre menneske kan ikke måles i dager.

Legg merke til at klokken er 10.17. Jeg har allerede vært våken i ca en time, uten noen spesiell grunn. eller, jeg ble ringt og vekket rundt klokken 9, men jeg la meg ikke å sove igjen. det må jo telle for noe. Anyways. I går var jeg på jobb fra 11-20.25 og dro hjem til leiligheten min etter jobb takket være en hyggelig ridder som kjørte meg hele veien hjem på sin hvite hest. neida, han kjørte bare en sølvaktig bil. Det hele endte med at jeg våknet opp på sofaen klokken 6 i dag tidlig og la meg i sengen.

Mine ambisjoner for dagen er uendelige. jeg skal nemlig vaske hele leiligheten. tro meg det er høye ambisjoner med tanke på at leiligheten min kan regnes som ett palass for en enslig videregående elev. frokost og kaffe er fortært, nå gjenstår bare resten av denne herlige dagen!